Næringslivets samfunnsansvar (CSR)

Sist oppdatert: 05/04/2012 // Formålet med dette notatet er å gi en oversikt over de utfordringer næringslivet har i å utøve samfunnsansvar (ofte kalt CSR – Corporate Social Responsibility) i ambassadens embetsområde.

Næringslivets samfunnsansvar: Bahrain, De Forente Arabiske Emirater, Kuwait og Qatar

Innledning

Som ledd i Regjeringens oppfølging av St. meld. Nr. 10 (2008-09) Næringslivets Samfunnsansvar i en global økonomi deltar norske utenriksstasjoner i kartlegging, myndighetskontakt og rådgivning knyttet til norske selskapers virksomhet i utlandet. Formålet med dette notatet er å gi en oversikt over de utfordringer næringslivet har i å utøve samfunnsansvar (ofte kalt CSR – Corporate Social Responsibility) i ambassadens embetsområde. Mest oppmerksomhet er viet De forente arabiske emirater (FAE), der det norske nærværet er størst (og hvor ambassaden ligger).

Notatet er ikke ment – eller i stand til – å beskrive hvilke lover og regler som gjelder i de ulike landene. Å følge lokal lov er et minimumskrav, og CSR går lengre enn dette. CSR innebærer en etisk forpliktelse til å gjøre det som er rett og som bidrar til bærekraftig, rettferdig og humanitær utvikling. Norske myndigheter forventer at norske bedrifter følger internasjonalt anerkjente normer, uansett hvor i verden de opererer. Dette er avgjørende for gode resultater over tid, både for den enkelte bedrift og for Norge og norsk næringsliv som helhet.

Særlige forhold ved regionen og næringslivet

De arabiske gulfstatene er preget av å ha økonomisk vekst og samfunnsutvikling nærmest uten sidestykke i historien. Petroleumsressursene har gitt enorm rikdom. Landene bestreber seg på å etablere regionale sentra for industri, finans og kultur. I alle landene utgjør utlendinger fra Asia (India, Pakistan, Filippinene, Bangladesh, Nepal mm) en stor del av arbeidsstyrken. Offentlige tjenester er ofte bare tilgjengelige for egne statsborgere, altså et mindretall av befolkningen, mens utlendinger må skaffe private forsikringer/helsetilbud og betale for skolegang og høyere utdanning. Det politiske bildet er preget av stabilitet – unntaket er Bahrain, som siden urolighetene startet i 2011 fortsatt er i politisk krise. Ingen av landene er demokratier i vestlig forstand, med politiske partier og fri samfunnsdebatt. Nye lover og regler innføres ofte med lite offentlig debatt, og domstolene kan ha varierende kvalitet og effektivitet. I enkelte finanssentra er det utviklet moderne lovverk og domstoler for næringslivets behov.

Flere land i regionen har etablert økonomiske frisoner for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. I frisonene gjelder ikke samme krav til bedriftene om lokalt eierskap som i landet forøvrig.

Statskontrollerte selskaper med tette bånd til de herskende familier spiller en stor rolle, og innpass hos disse selskapene kan være en viktig vei inn på markedet. Norske selskaper som ønsker å etablere seg vil ofte ha rettslig og/eller praktisk behov for en lokal partner. Store internasjonale selskaper, både vestlige og asiatiske, er sterkt til stede i markedene.

Samfunnsansvar/CSR

Zakat, den muslimske plikten til å gi av sin formue til samfunnets trengende, gjør at veldedighet står sentralt i samfunnet, og i næringslivet, i Gulfen. Andre sider ved CSR – ikke minst at virksomhetens kjernevirksomhet må innrettes med tanke på miljøets, arbeidstakeres og samfunnets beste – har mindre grunnlag i tradisjonen. I den siste tiden har imidlertid bærekraft – ”sustainability” – fått mer oppmerksomhet, og ledende bedrifter rapporterer om sin innsats for å beskytte naturmiljøet. Dette arbeidet synes å ha kommet lengst i Dubai.

HMS-standarder er til dels svake og mangelfullt håndhevet. Dette gir fallgruver og fristelser, men også muligheter til å markere seg positivt. Svakt utbygde strukturer for håndheving av lover og regelverk kan friste utenlandske selskaper til å lette på egne krav til CSR, mens bevisst HMS-politikk fra selskapenes side kan gi godt omdømme og markedsmuligheter.

Korrupsjon

Norske lovforbud mot korrupsjon gjelder for nordmenn og norske selskaper overalt i verden. På Transparency Internationals Corruption Perceptions Index for 2011, der New Zealand kommer best ut og Norge ligger på 6. plass, er Qatar nr. 22, FAE nr. 28, Bahrain nr. 46 og Kuwait nr. 54. Dette er vesentlig bedre plasseringer enn mange andre petroleumsrike land der norske selskaper har virksomhet.

Korrupsjon i ordinær forstand er et mindre problem i Gulfen sammenlignet med andre regioner. Noe utenlandske selskaper kan oppleve som vanskelig, er tilgang til informasjon fra det offentlige, samt avhengigheten av lokale partnere. Personlige forbindelser er svært viktige, og det må investeres mye tid og tilstedeværelse for å komme inn i markedene.

Miljø

Regionen er preget av svakere miljøstandarder enn i Norge og av tidvis mangelfull håndhevelse. Lave energipriser gir lite økonomisk incentiv til å spare på elektrisitet og drivstoff, men det er tegn på økt fokus på det skyhøye vann- og energiforbruket. Det skjer stadige fremskritt, f.eks. innen resirkulering. Bedrifter som etterlever norske standarder vil trolig ha stadig større fordel av det, sammenlignet med konkurrenter som kun forholder seg til konkrete pålegg fra myndigheter og marked.

Menneskerettigheter

Menneskerettighetssituasjonen (MR) i Gulfen blir stadig bedre. Bevisstheten rundt MR, ikke minst kvinners og arbeidstakeres rettigheter, synes økende. Ved FNs jevnlige MR-gjennomganger (Universal Periodic Review) av land har gulflandene typisk blitt kritisert for:

- manglende ytrings- og forsamlingsfrihet

- rettslig og økonomisk forskjellsbehandling mellom grupper av ulik nasjonalitet

- diskriminering på arbeidsmarkedet

- kvinners manglende rettigheter og muligheter i arbeidslivet

Ved tilslutning til internasjonale konvensjoner tar gulflandene ofte forbehold for regler som anses å stride mot islamsk rett og tradisjonelle/kulturelle verdier.

For mer informasjon, se Arab Human Rights Index, http://www.arabhumanrights.org/en/index.aspx

Arbeidslivsforhold

Av ILOs åtte kjernekonvensjoner har Bahrain ratifisert fire, FAE seks, Kuwait syv og Qatar fem. Spesielt i Qatar og FAE er faglige rettigheter svake ved at det er vanskelig eller ulovlig å danne fagforeninger, forhandle kollektivt eller streike. Fremmedarbeidere lever ofte under svært enkle forhold, og mange har ikke mulighet – rettslig eller økonomisk – til å ha familien sin med seg. Det forekommer at arbeidsgivere beslaglegger arbeidernes pass og på andre måter begrenser friheten deres.

Gulflandene ønsker å øke andelen av egne statsborgere i privat næringsliv, og det finnes til dels lovbestemte regler om ”Emiratisation” og ”Qatarisation”, som kan innebære plikt til å ansette et visst antall av landets egne innbyggere.

På arbeidslivsområdet vil god CSR innebære at bedrifter – enten de selv er etablert i Gulfen eller handler med regionen – styrker arbeidsforholdene for egne ansatte og ansatte nedover i leverandørkjeden. Ansatte bør behandles, betales og lyttes til på anstendig vis, og norske bedrifter oppfordres til å følge internasjonale standarder. Når dette ikke er mulig, for eksempel der fagforeninger er forbudt, bør man søke å etablere fora som gir arbeidstakere mulighet til medbestemmelse og til i felleskap ta opp sine ønsker og behov.

Bedrifters arbeid med samfunnsansvar

Det er ambassadens inntrykk at norske bedrifter etablert i Gulfen tar med seg mye av sin bedriftskultur hjemmefra, noe som gir dem et godt utgangspunkt som ansvarlige samfunnsaktører. Det er imidlertid viktig å tilpasse seg lokale forhold og forventninger, for eksempel ved å delta i veldedige aktiviteter til fordel for lokale eller nasjonale formål og assosiere seg til landenes egne initiativer innenfor CSR. I ambassadens møter med store og små norske bedrifter får vi inntrykk av at CSR i økende grad anses som et lederansvar, og at det i virksomhetene utvikles CSR-strategier som er ment å påvirke alle sider ved virksomheten.